Reisen er belønningen
Jeg planla aldri å bli håndverker. Jeg ville bare bygge det vakreste veggmontert sjakkbrett jeg kunne: massivt tre, trebrikker, magneter – et objekt du vil ta på og faktisk spille med. Jeg antok at resten på en måte ville falle på plass.
Så ankom pandemien og flyttet brikkene for meg.
Når en ingeniør går av skinner
I år visste jeg arbeidet med ingeniørteam – som ingeniør – innenfor mitt eget lille selskap. Da verden stoppet, sprakk kontraktene. Jeg ville ikke lenger leve i regneark, jage betalinger og forhandle i det uendelige. I stedet for å banke hodet mot veggen, tok jeg et skritt tilbake.
Jeg måtte lukke selskapet og lage bot på budsjettet. Men en enkel plan banket stadig på: gjør for meg selv det jeg hadde gjort for klienter –bygge en prototyp sjakkbrett. På siden beholdt jeg en tilfeldig samarbeid med Polens vitenskapsakademi– en påminnelse om at meningsfulle prosjekter og smarte samtaler er min oksygen. Det var også en periode i en stor korporasjon, en fokusert tid da vi bygde en fabrikk. Den skalaen og disiplinen er innebygd i mitt verksted i dag – hvordan jeg tenker på prosess, toleranser og de usynlige detaljene.
Første brett: Bevisst enkelhet
Fra dag én holdt jeg linjen: ingen kompromisser. Et tre ramme, trebrikker, magneter justert slik at du kan spille på veggen som på et bord – og la en stilling stå i uker.
En liten nysgjerrighet. De første brettene manglet bevisst magneter på kantene. Jeg ville ha fanget brikker til å hvile utenfor brettet– for en roligere komposisjon og et renere utseende. Det var et bevisst valg: estetikk over bekvemmelighet. Kanskje et streif av min indre Jobs-fan: produsenten skal vite destinasjonen, ikke bygge alt på bestilling.
På settet
Prototyp, så en kald dusj
På papiret var det perfekt. I praksis sa sola: «Bevis det.» På noen få brett hvor brikkene sto i samme posisjon i måneder, dukket svake skygger opp – vår tidlige UV-beskyttelse var ikke sterk nok. Det frosset meg litt.
Det var bare ett trekk: ta hvert brett tilbake, pusse opp, legge på et bedre lag, returnere det. Jeg gjør dette fortsatt. Objekter blir ikke født perfekte for alltid. Men ansvarlighet – og andre runde – gjør hele forskjellen.
Atelier, ikke en fabrikk
Jeg trodde dette skulle være et «produkt å produsere». Nå vet jeg: vi lager ikke ti om gangen. Ideen er konsekvent; hvert brett er forskjellig. Maskiner (CNC, laser) gir presisjon der det teller; resten tilhører hånden– meisel, pensel, lim, sandpapir, lak, ramme.
Og her er min klarhet: Jeg konkurrerer ikke med DGT. Jeg konkurrerer med kunst på veggen din, og over Jeg vil ikke at sjakk skal ligge i en skuff – jeg vil at det skal leve med deg. Så brettene henger, tiltrekker blikket og inviterer til et trekk.
Sjakk & lidenskap
Teatre, museer, slott, palasser
Dette er ingen trofe liste. Dette er steder som snur din perspektiv. Teaterfoyer hvor tre låner lyset fra krystallkjerner. Museer som lærer respekt for gjenstander. Slott hvor marmor gulv ekkoer på en veldig gammel måte.
Underveis møtte jeg noen av verdens beste sjakkspillere. Jeg er en god spiller, men det finnes tusenvis som er mye bedre – og det er helt fint. Uten ChessboArt ville jeg ikke hatt disse øyeblikkene.
Hvor vi viste
Møbler som er ment å fungere
Fra denne tankegangen kom sjakkborde i ulike former: små kaffebord, lange benker, generøse spisebord. De er bygget for å brukes –massivt tre og harpiks, ikke et tynn lagoverflate du er redd for å røre ved.
Klokker? Samme filosofi. De måler ikke bare tid – de lyd liker det. Du vind dem. Ingen batterier. En funksjon, ikke en feil: en liten ritual og en liten glede. Planer for mer? Mange. De kommer til å være 99% sjakk og tre. Det er poenget.
Hva vi lagde
Salg: Ingenting kommer av seg selv
Jeg skal være ærlig: Jeg forventet flere ordre. Jeg trodde jeg skulle vise settene og ting ville bare gå. Nå vet jeg salg er en egen kunst. Du kommer tilbake, ringer, skriver, forklarer forskjellen mellom en gadget og anvendt kunst. Jeg tror dypt på det vi lager—men å bryte gjennom støy er vanskelig. I verkstedet er jeg hjemme; resten lærer jeg meg, tålmodig.
Et postkort fra veien (akkurat nå)
Det er stabil, fortsatt beskjeden. Noen dager oppoverbakke, noen dager med vinden i ryggen. Jeg beveger meg. Hvis jeg noensinne glemmer hvorfor: for å lage ærlige ting at det gir mening; for å holde sjakk i hverdagen, ikke i en boks på en hylle. Planer? Mange—99% sjakk og tre. Det er nok for meg.
HVIS DU VIL HJELPE
Del denne historien med en venn, legg ut et bilde, slipp en reel—små signaler går langt.
- 📣Del denne artikkelen eller våre bilder på sosiale medier.
- 🎨Kjenner du en kunstner eller designer? Koble oss sammen—kanskje det er begynnelsen på noe godt.
- 🤝Kjenner du noen jeg burde snakke med? Jeg er takknemlig for introduksjoner.
- 💡Har du en idé? Skriv til meg—modige trekk er velkomne.