Senteret du ikke trenger å bytte for — gamle sjakktreningmetoder gjennomgått på nytt

Se på dette diagrammet

Se på dette diagrammet. Det er min profil på Chess.com. Topp rating i puslespill: 3453.

Tallene sier at jeg er en taktisk geni, at jeg ser hvert trekk på brøkdelen av et sekund. Disse tallene lyver.

Dette er ikke et diagram over min sjakkdyktighet. Det er et diagram over min evne til å klikke og håndtere plattformen. Og det beste er: du innser det bare når… du setter deg ved et ekte sjakkbrett.

Fordi inne i appen er alt rent. Det er alltid et 'riktig svar', alltid tilbakemelding, alltid en form for belønning. I en turneringskamp er det ingen enkel belønning. Det er stillhet, neste trekk, og skammen når du gjør enda en enkel feil. Ellers ville du ha vunnet.

Jeg falt i den fella de fleste av oss faller i. Jeg forvekslet gamifisering med trening.

Og ekte trening gjør vondt. Ikke på en dramatisk måte. På en ærlig måte: den gjør deg sliten, men sterkere.

Myten om tusen repetisjoner

I styrketrening bygger du ikke form ved å løfte en tom stang tusen ganger.

Sikkert – du kan svette, du kan føle at du gjorde et arbeid, du kan til og med gjøre det hver dag. Men kroppen din vil ikke lære å løfte 100 kg av det. Den vil lære hvordan man løfter en tom stang.

Hjernen fungerer på samme måte.

Sjakkapper er designet for å gjøre deg glad. Hurtige trekk. Dopamin. 'Ding!' Godt trekk. Neste. En til. Fem til. Ti til, fordi det går bra. Og hvis noe ikke fungerer – ingen problem, vi tester videre. Vet du ordet TILT? Ingen konsekvenser.

Men i et ekte spill er det ingen 'ding'.

Det er ingen 'prøv igjen'.

Det er ingen 'angre'.

Det er bare stillhet. Og konsekvenser.

Derfor sluttet jeg å klikke. Jeg gikk tilbake til å løfte vekter.

Oppvarming: Hvordan gå inn i beregningsmodus

Men før du tar en tung vekt, går du ikke for en rekord. Du varmer opp. Og i sjakk fungerer det akkurat det samme.

Hver gang jeg har trening eller en viktig turneringskamp, begynner jeg med noen enkle taktiske puslespill. Så enkle at du noen ganger vil si: 'hvorfor gjør jeg dette, det er opplagt.' Akkurat.

Dette er ikke trening. Dette er å starte motoren. Sette fokuset. Skifte hjernen fra 'livsmodus' til 'beregningmodus.' Hvis du ikke gjør den overgangen, vil du gå inn i vanskelige puslespill – eller en turneringskamp – mens tankene dine fremdeles er spredt og beslutningene dine impulsive.

En taktisk oppvarming er som de første kilometerne av et løp: de er ikke ment å utmattes deg. De er ment å sette deg.

Og først da begynner det ekte arbeidet.

100% -regelen og trangen til å klikke

Den største fienden til treningen (ikke bare i sjakk) er ordet 'nesten'.

'Jeg er nesten sikker.' 'Det fungerer nesten.' 'Det må være dette.'

I en app er det ordet som smøremiddel. Det gjør livet enklere. Det lar deg fortsette å bevege deg. Du klikker og sjekker. På et sekund har du svaret. Og hvis ikke – ingen stor sak.

Men i et spill betyr 'nesten' tap.

Derfor underviser (og trener) jeg en enkel regel: et puslespill er løst bare når du har beregnet til slutten. Hundre prosent. Ingen 'hullige' linjer.

Ikke fordi jeg er pedantisk. Fordi sjakk vinner ikke med 'gode intensjoner.' Det vinner med presisjon. Og presisjon fødes av disiplin.

Og her kommer vi tilbake til hva skjermen lærer verste: å kjempe mot trangen til å klikke. Det vanskeligste er ikke å beregne en linje. Det vanskeligste er å ikke sjekke når du føler at du allerede vet.

På datamaskinen kjemper du alltid mot en impuls. På brettet kjemper du mot problemet.

Knebøyeregelen

Ungdommen jeg trener hater denne regelen. Men den fungerer så godt at det er synd du ikke kan bygge den inn i Chess.com.

Du regnet feil og valgte feil trekk? Du gjør 20 knebøy.

Dette er ikke fysisk straff. Det er en økonomileksjon. I en app er kostnaden ved en feil null. I et turnering, kan kostnaden være smertefull: et tap, ratingpoeng, sint på seg selv, en ødelagt mulighet. For hver sjakkspiller er det ekte vekt.

Knebøy legger noe inn i hjemmetrening som vanligvis ikke finnes der: kostnad.

Når du vet at en feil betyr anstrengelse, plutselig slutter du å gjette. Plutselig regner du en gang til. Plutselig sjekker du grener du ikke ville ha sjekket før. Og noe interessant skjer: du begynner å ta dine beslutninger på alvor.

Og det er hele essensen av sjakk.

Frustrasjon som bevis på at du blir bedre

Den største veksten kommer ikke fra oppgaver du løser på femten sekunder. De er gode for oppvarming, for 'skarphet', for rytme. Men vekst kommer fra de som skaper kaos i hodet ditt.

Det er oppgaver du sitter med i ti minutter og ingenting fungerer. Tjue minutter og du vil se på svaret. Tretti minutter og du begynner å forhandle med deg selv: 'ok, jeg prøver – verste fall får vi se.'

Her vokser spillestyrken.

Fordi da regner du ikke bare én linje. Da bygger du et tre – grener, sidegrener, ikke-åpenbare trekk. Du lærer å evaluere stillingen på slutten av varianten, ikke bare å finne et 'pent slag'. Du lærer å gå tilbake, repetere, verifisere, korrigere.

Dette er akkurat det muskler gjør under tung vekt: tilpasse seg – eller bryte sammen.

Og her er den viktige advarselen: vanskelige oppgaver utvikler deg, men du trenger ikke å bli sittende fast i dem. Du kan sette dem til side, ta en pause, komme tilbake. Bare aldri 'skyt.' Gjett er som juks i styrketrening. Du føler at du gjorde settet, men i virkeligheten løp du fra arbeidet.

Problemet som blir på veggen

Det er problemer du ikke vil løse på tre minutter. De er de 'tunge vektene.' Og her taper teknologi ofte mot fysikk.

Fordi skjermen forsvinner. Du slår den av og emnet forsvinner med den. Men en stilling på et ekte brett kan forbli.

Jeg setter en vanskelig stilling på sjakkbrettet og… går vekk. Jeg går for en kaffe. Jeg kommer tilbake. Jeg kaster et blikk. Jeg går forbi. Jeg ser fra en annen vinkel. Og selv om jeg ikke vil – hjernen min begynner likevel å jobbe med det.

Dette er 'i passasjen'-metoden. Du tvinger deg ikke til å sitte over problemet. Du lar det henge i luften. Og hjernen din gjør jobben mens du gjør andre ting.

Inntil øyeblikket som er det mest behagelige i sjakk kommer: klikk. Du ser det. Du vet.

Og du klikket det ikke. Du fant det.

Det er forskjellen mellom fast food og langsom matlaging.

(Hvis du vil ha den dypere bakgrunnen på vegghengte brett som treningsrom, her er vår lange guide: Vertikale sjakkbrett — Komplett guide.)

Online og Over-bordet er to forskjellige spill

Alle som spiller online og så setter seg ned over brettet vet at det ikke er 'det samme, bare uten internett.' Det er et annet spill: en annen følelse, et annet tempo, en annen ansvarlighet, og andre følelser.

Ung og veldig aktive spillere kan noen ganger overføre styrke nesten 1:1. Men jo mindre turneringspraksis du har, og jo mindre 'kampetestet' du er, jo mer vokser disse forskjellene. Derfor tror jeg det er verdt å bli bedre i klassisk sjakk. Det lærer dybde – ikke klikking.

Og her er en anekdote som fortsatt sitter i hodet mitt.

Jeg spilte ikke sjakk i det hele tatt i fem år. Et lag ba meg representere dem i en ligakamp. Jeg satte meg ved brettet og følte en ubehag som er vanskelig å beskrive til noen som ikke har opplevd det.

Jeg kunne ikke søke etter hjelp. Jeg kunne ikke 'sjekke.' Jeg kunne ikke snakke med noen.

Jeg var alene med problemet.

Etter noen partier fant jeg igjen rytmen… og plutselig likte jeg det – igjen. Det er sjarmen med flere timers spill: det er deg og sjakkbrettet. Og ingenting imellom.

Den eneste 'skjermen' som dette

For noen vil dette høres ut som et argument 'fra en annen verden,' men for meg – som en mann i firteårene og far – betyr det noe. Jeg ser forskjellen mellom tid brukt foran en skjerm og tid brukt ved et sjakkbrett.

En skjerm er arbeid, e-post, tretthet. Et sjakkbrett er fokus, trening og mental gjenoppretting.

De optimale treningsforholdene er enkle, men vanskelige å opprette: telefon av, isolert fra stimuli, ett problem, og stillhet. Etter en slik økt går du ut matt som etter treningsstudioet – seriøst, det er nesten det samme – sammen med tilfredsstillelse og rask gjenoppretting etter anstrengelsen.

Gruppeanalyse: Uten musens gud

Det er én ting til som gjør en kjempestor forskjell: analyse i en gruppe.

Datamaskinanalyse har hierarki innebygd. Personen som holder musen og slår på motoren er 'gud.' Alle andre ser på. Det er praktisk, men det dreper innsats.

Ved et fysisk sjakkbrett er det demokrati. Du slår ikke på motoren. Noen kan komme fram, vise en linje, regne ut, og ta feil. Sjansene er like. Og alle må jobbe – og forsvare sine ideer. Dette er ikke lenger passiv kinoforestilling, mens man venter på hva Stockfish vil avsløre.

Munn-til-munn-reklame i ditt stue

Jeg har en klient. En IM. En junior nasjonal lagtrener fra Danmark. Han kjøpte tre sjakkbrett til sitt hjem.

Barna hans ville ikke spille. Og han ville ikke tvinge dem. Han visste at tvang dreper lidenskap.

Han gjorde noe annet. Han endret miljøet og skapte muligheter.

Han hengte opp brettene. Han viste hvordan man spiller. Han inviterte venner. De drakk kaffe, flyttet brikker, lo, diskuterte. Barna så det. De så at det ikke var en kjedelig plikt. De så at det var sosialt. At det var 'voksen.' At det var levende.

De kom av seg selv.

To år senere møtte vi ved de europeiske mesterskapene. Han kom sammen med sønnen sin. De spilte begge der. Det var virkelig tilfredsstillende å se – men som han understreket, var det ikke noen tilfeldighet at de spilte sammen. Han hadde en plan, og den krevde igjen innsats.

Det gir ingen garanti. Men det gir en sjanse. Og det gir et argument for at dette ikke er enda et skjermgadget som havner på loftet om to år.

Tilbake til klassikerne: Metoder som fungerte før snarveier (Botvinnik, Lasker, Dvoretsky…)

Botvinnik. Mikhail Botvinnik er forfatteren av det mest effektive sjakktreningssystemet som noensinne er skapt. Fra fortellinger av hans studenter, medarbeidere og konkurrenter – blant dem Garry Kasparov og Mikhail Tal – fremgår det at han gjorde en stor del av sitt arbeid alene, i sitt kontor, ved et fysisk sjakkbrett.

I tiden da partier ble avbrutt, lot ofte Botvinnik en uferdig analyse stå igjen på brettet. Han gjorde andre ting, gikk, leste, returnerte til stillingen etter en stund, og så på den med friske øyne. Poenget var ikke å holde på å 'tvinge' variasjoner, men å la tanken modne.

Denne metoden – i dag ville vi kanskje kalle det inkubasjonsarbeid – bygde på troen om at hjernen ikke alltid fungerer best under konstant press. Noen ganger trenger den et bilde, stillhet og avstand.

Lasker. Emanuel Lasker var ikke bare en verdensmester, men også en matematiker og filosof. I hans skrifter – særlig i Laskers sjakkmanual– understreket han gjentatte ganger at sjakk er ikke bare et spill av variasjoner, men en beslutningsprosess som er forankret i menneskelig psykologi.

Lasker skrev at løsningen på et komplekst problem sjelden kommer i øyeblikket med størst spenning. Først må du 'plante' problemet: regne ut, forstå strukturen, føle vanskeligheten. Først da er det verdt å trekke seg tilbake – gjøre noe annet, la tankene sette seg. Intuisjon, i hans syn, fungerer best når den ikke blir tvunget.

Den sovjetiske skolen og prisen for feil. I den sovjetiske sjakkolen var disiplin grunnlaget. Trenerne, som Mark Dvoretsky, understreket gjentatte ganger at en regnefeil ikke er et spørsmål om uflaks, men en konsekvens av overfladisk arbeid.

Dvoretsky skrev om behovet for konsekvenser for unøyaktighet. Poenget var ikke straff i bokstavelig forstand, men at feilen burde føles – gjennom tid, innsats eller mentalt. Studenten skulle forstå at gjetting og 'nesten' er fiender til utvikling.

Rehabilitering av klassikerne. Hva som i dag ser ut som en tilbakegang til fortiden, er i virkeligheten et forsøk på å gjenopprette balanse. Metodene til Botvinnik, Lasker og Dvoretsky ble født i en verden uten datamaskiner – men ikke fordi teknologien manglet. De ble født fordi dette er hvordan den menneskelige hjernen fungerer når den må ta ansvar for en beslutning på egen hånd.

Og til slutt forbereder vi oss på å stå ansikt-til-ansikt med en motstander ved et sjakkbrett, uten en datamaskin – så selve spillet har ikke endret seg så mye. Kanskje det er verdt å vurdere nye (eller kanskje gamle) stimuli og metoder.

Din tur

God sjakk-trening handler ikke om å gjøre mye. Det handler om å gjøre det ærlig. Regne ut til slutten. Kunne tåle frustrasjon. Kjempe mot trangen til å gjette og latskapen i beregning. Noen ganger være i stand til å legge problemet til side – og returnere på riktig tidspunkt, med friskhet.

Og hvis du etter to timer med slik trening går ut trøtt som etter treningsstudioet, men med tilfredshet og ro – da har du gjort noe verdifullt.

Sjakk er en sport for beslutninger. Og trening som ikke lærer ansvar for en beslutning er ikke fullstendig trening.

Hvis du er nysgjerrig på hvordan et vegghengt brett passer inn i moderne hjemmetrening, her er to praktiske inngangspunkter: Vertikale sjakkbrett — Komplett guide og Samling av vertikale sjakkbrett, og over

Rediger: Fungerer det fortsatt?

Min erfaring og intuisjon er én ting. Praktisk overføring er en annen.

Før jeg publiserte artikkelen ovenfor, spurte jeg en venn om en mening 😊

IM Piotr Murdzia  — en ni-ganger verdensmester i sjakkoppgaveløsning — skrev: