Senteret du ikke trenger å bytte for — gamle sjakktreningmetoder gjennomgått på nytt

Se på dette diagrammet

Se på dette diagrammet. Det er min profil på Chess.com. Topp puslespillrating: 3453.

Tallene sier at jeg er en taktisk geni, at jeg ser hvert trekk på brøkdelen av et sekund. De tallene lyver.

Dette er ikke et diagram over min sjakkferdighet. Det er et diagram over min evne til å klikke og håndtere plattformen. Og det beste er: du innser det bare når… du setter deg ned ved et ekte sjakkbrett.

Fordi inne i appen er alt rent. Det er alltid et «riktig svar», alltid tilbakemelding, alltid en form for belønning. I en turneringskamp er det ingen enkel belønning. Det er stillhet, neste trekk, og skammen når du gjør enda en enkel feil. Ellers ville du ha vunnet.

Jeg falt i fella de fleste av oss faller i. Jeg forvekslet gamifisering med trening.

Og ekte trening gjør vondt. Ikke på en dramatisk måte. På en ærlig måte: den gjør deg sliten, men sterkere.

Myten om tusen repetisjoner

I styrketrening bygger du ikke form ved å løfte en tom stang tusen ganger.

Selvfølgelig – du kan svette, du kan føle at du gjorde et arbeid, du kan til og med gjøre det hver dag. Men kroppen din vil ikke lære å løfte 100 kg av det. Den vil lære hvordan man løfter en tom stang.

Hjernen fungerer på samme måte.

Sjakkapper er designet for å gjøre deg glad. Hurtigtak. Dopamin. «Ding!» Godt trekk. Neste. En til. Fem til. Ti til, fordi det går bra. Og hvis noe ikke fungerer – ingen problem, vi tester videre. Kjenner du ordet TILT? Ingen konsekvenser.

Men i et ekte spill er det ingen «ding.»

Det er ingen 'prøv igjen.'

Det er ingen 'angre.'

Det er bare stillhet. Og konsekvenser.

Derfor sluttet jeg å klikke. Jeg gikk tilbake til å løfte vekter.

Oppvarming: Hvordan gå inn i kalkulasjonsmodus

Men før du tar en tung vekt, går du ikke for rekorden med én gang. Du varmer opp. Og i sjakk fungerer det akkurat på samme måte.

Hver gang jeg har trening eller et viktig turneringsparti, begynner jeg med noen enkle taktiske oppgaver. Så enkle at du noen ganger vil si: 'hvorfor gjør jeg dette, det er opplagt.' Akkurat.

Dette er ikke trening. Dette er å starte motoren. Sette fokuset. Bytte hjernen fra 'livsmodus' til 'kalkulasjonsmodus.' Hvis du ikke gjør den overgangen, kommer du til vanskelige oppgaver – eller et turneringsparti – mens tankene dine fortsatt er spredt og beslutningene dine impulsiv.

En taktisk oppvarming er som de første kilometerne av en løpetur: de skal ikke utmatt deg. De skal sette deg i gang.

Og først da begynner det egentlige arbeidet.

100% -regelen og trangen til å klikke

Den største fienden til treningen (ikke bare i sjakk) er ordet 'nesten.'

'Jeg er nesten sikker.' 'Det fungerer nesten.' 'Det må være dette.'

I en app er det ordet som en smøremiddel. Det gjør livet lettere. Det lar deg fortsette å bevege deg. Du klikker og sjekker. På et sekund har du svaret. Og hvis ikke – ingen stor sak.

Men i et spill betyr 'nesten' et tap.

Derfor lærer jeg (og trener) en enkel regel: en oppgave er løst bare når du har regnet ut til slutten. Hundre prosent. Ingen 'hullige' linjer.

Ikke fordi jeg er pirkete. Fordi sjakk ikke vinner med 'gode intensjoner.' Det vinner med presisjon. Og presisjon fødes av disiplin.

Og her vender vi tilbake til hva skjermen lærer verste: å kjempe mot trangen til å klikke. Det vanskeligste er ikke å beregne en linje. Det vanskeligste er å ikke sjekke når du føler at du allerede vet.

På datamaskinen kjemper du alltid mot en impuls. På brettet kjemper du mot problemet.

Knebøyregelen

Barna jeg trener hater denne regelen. Men den fungerer så godt at det er synd du ikke kan bygge den inn i Chess.com.

Du regnet feil og valgte feil trekk? Du gjør 20 knebøy.

Dette er ikke fysisk straff. Det er en økonomileksjon. I en app er kostnaden ved en feil null. I et turneringsspill kan kostnaden være smertefull: et tap, ratingpoeng, sinne på seg selv, en ødelagt mulighet. For hver sjakktaker er det ekte vekt.

Knebøy legger noe inn i hjemmetrening som vanligvis ikke finnes der: kostnad.

Når du vet at en feil betyr anstrengelse, plutselig slutter du å gjette. Plutselig regner du en gang til. Plutselig sjekker du grener du ikke ville ha sjekket før. Og noe interessant skjer: du begynner å ta dine beslutninger på alvor.

Og det er hele essensen av sjakk.

Frustrasjon som bevis på at du blir bedre

Den største veksten kommer ikke fra oppgaver du løser på femten sekunder. De er gode for oppvarming, for å bli 'skarp', for rytme. Men vekst kommer fra de som skaper kaos i hodet ditt.

Det finnes oppgaver du sitter med i ti minutter og ingenting fungerer. Tjue minutter og du vil se på svaret. Tretti minutter og du begynner å forhandle med deg selv: 'ok, jeg prøver – verste fall får vi se.'

Dette er der spillestyrke øker.

Fordi da regner du ikke bare én linje. Da bygger du et tre – grener, sidegrener, ikke-åpenbare trekk. Du lærer å evaluere stillingen ved slutten av varianten, ikke bare å finne et 'fint trekk.' Du lærer å gå tilbake, gjenta, verifisere, korrigere.

Dette er akkurat det muskler gjør under tung vekt: tilpasse seg – eller bryte sammen.

Og her er den viktige advarselen: vanskelige oppgaver utvikler deg, men du trenger ikke å bli sittende fast i dem. Du kan legge dem til side, ta en pause, komme tilbake. Bare aldri 'skyt.' Gjettning er som juksing i styrketrening. Du føler at du gjorde settet, men i virkeligheten løp du fra arbeidet.

Problemet som henger på veggen

Det finnes problemer du ikke vil løse på tre minutter. De er de 'tunge vektene.' Og her taper teknologi ofte mot fysikk.

Fordi skjermen forsvinner. Du slår den av, og emnet forsvinner med den. Men en stilling på et ekte brett kan forbli.

Jeg setter en vanskelig stilling på sjakkbrettet og… går vekk. Jeg går etter kaffe. Jeg kommer tilbake. Jeg kaster et blikk. Jeg går forbi. Jeg ser fra en annen vinkel. Og selv om jeg ikke vil – så begynner hjernen min likevel å jobbe med det.

Dette er metoden 'i passert.' Du tvinger deg ikke til å sitte over problemet. Du lar det henge i luften. Og tankene dine jobber mens du gjør andre ting.

Inntil det øyeblikket som er det mest behagelige i sjakk inntreffer: klikk. Du ser det. Du vet.

Og du klikket det ikke. Du fant det.

Det er forskjellen mellom fast food og langsom tilberedning.

(Hvis du vil ha den dypere bakgrunnen på vegghengte brett som treningsrom, her er vår lange guide: Vertikale sjakkbrett — Komplett guide.)

På nettet og over brettet er to forskjellige spill

Alle som spiller på nettet og så setter seg ned over brettet vet at det ikke er 'det samme, bare uten internett.' Det er et annet spill: en annen følelse, et annet tempo, en annen ansvarlighet og andre følelser.

Ung og meget aktive spillere kan noen ganger overføre styrke nesten 1:1. Men jo mindre turneringspraksis du har, og jo mindre 'kampetestet' du er, jo mer vokser disse forskjellene. Derfor tror jeg det er verdt å bli bedre i klassisk sjakk. Det lærer dybde – ikke klikking.

Og her er en anekdote som fortsatt sitter i hodet mitt.

Jeg spilte ikke sjakk i det hele tatt i fem år. Et lag ba meg representere dem i en ligakamp. Jeg satte meg ved brettet og følte en ubehag som er vanskelig å beskrive for noen som ikke har opplevd det.

Jeg kunne ikke søke hjelp. Jeg kunne ikke 'sjekke.' Jeg kunne ikke snakke med noen.

Jeg var alene med problemet.

Etter noen partier fant jeg igjen rytmen… og plutselig likte jeg det – igjen. Det er sjarmen med flere timers spill: det er deg og sjakkbrettet. Og ingenting imellom.

Den eneste 'skjermen' som dette

For noen vil dette høres ut som et argument 'fra en annen verden,' men for meg – som en mann i firteårene og far – betyr det noe. Jeg ser forskjellen mellom tid brukt foran en skjerm og tid brukt ved et sjakkbrett.

En skjerm er arbeid, e-poster, tretthet. Et sjakkbrett er konsentrasjon, trening og mental gjenoppretting.

De optimale treningsforholdene er enkle, men vanskelige å skape: telefon av, isolert fra stimuli, ett problem, og stillhet. Etter en slik økt går du ut matt som etter treningsstudioet – seriøst, det er nesten det samme – sammen med tilfredsstillelse og rask gjenoppretting etter innsatsen.

Gruppeanalyse: Uten musens gud

Det er én ting til som gjør en kjempeforskjell: analyse i en gruppe.

Datamaskinanalyse har hierarki bygget inn. Personen som holder musen og slår på motoren er 'gud.' Alle andre ser på. Det er praktisk, men det dreper innsats.

Ved et fysisk sjakkbrett er det demokrati. Du slår ikke på motoren. Noen kan komme fram, vise en linje, regne ut, og ta feil. Sjansene er like. Og alle må jobbe – og forsvare sine ideer. Dette er ikke lenger passivt å se på en 'film,' og vente på hva Stockfish vil avsløre.

Munn-til-munn i stuen din

Jeg har en klient. En IM. En junior nasjonalteamtrener fra Danmark. Han kjøpte tre sjakkbrett til hjemmet sitt.

Barna hans ville ikke spille. Og han ville ikke tvinge dem. Han visste at tvinging dreper lidenskap.

Han gjorde noe annet. Han endret miljøet og skapte muligheter.

Han hengte opp brettene. Han viste hvordan man spiller. Han inviterte venner. De drakk kaffe, flyttet brikker, lo, diskuterte. Barna så det. De så at det ikke var en kjedelig plikt. De så at det var sosialt. At det var 'voksen.' At det var levende.

De kom på egen hånd.

To år senere møtte vi på Europamesterskapet. Han kom med sin sønn. De spilte begge der. Det var virkelig tilfredsstillende å se – men som han understreket, var det faktum at de spilte sammen ingen tilfeldighet. Han hadde en plan, og den krever igjen innsats.

Det gir ingen garanti. Men det gir en sjanse. Og det gir et argument for at dette ikke er enda et skjermgadget som vil ende opp på loftet om to år.

Tilbake til klassikerne: Metoder som fungerte før snarveier (Botvinnik, Lasker, Dvoretsky…)

Botvinnik. Mikhail Botvinnik er forfatteren av det mest effektive sjakk-treningsystemet som noensinne er skapt. Fra beretningene til hans studenter, medarbeidere og konkurrenter – blant dem Garry Kasparov og Mikhail Tal – fremgår det at han gjorde en stor del av sitt arbeid alene, i sitt arbeidsrom, ved et fysisk sjakkbrett.

I tiden da partier ble avbrutt, lot ofte Botvinnik en uferdig analyse stå igjen på brettet. Han gjorde andre ting, gikk tur, leste, kom tilbake til stillingen etter en stund, og så på den med friske øyne. Poenget var ikke å holde på å «tvinge» variasjoner, men å la tanken modne.

Denne metoden – som vi i dag kanskje ville kalle inkubasjonsarbeid – bygde på troen om at hjernen ikke alltid fungerer best under konstant press. Noen ganger trenger den et bilde, stilhet og avstand.

Lasker. Emanuel Lasker var ikke bare en verdensmester, men også en matematiker og filosof. I sine skrifter – særlig i Laskers sjakkmanual– understreket han gjentatte ganger at sjakk er ikke bare et spill av variasjoner, men en beslutningsprosess som er forankret i menneskelig psykologi.

Lasker skrev at løsningen på et komplekst problem sjelden kommer i øyeblikket med størst spenning. Først må du «plante» problemet: regne ut, forstå strukturen, føle vanskeligheten. Først da er det verdt å trekke seg tilbake – gjøre noe annet, la tankene sette seg. Intuisjon, ifølge ham, fungerer best når den ikke blir tvunget.

Den sovjetiske skolen og prisen for feil. I den sovjetiske sjakk-skolen var disiplin grunnlaget. Trenerne, som Mark Dvoretsky, understreket gjentatte ganger at en feil i beregning ikke er et spørsmål om uflaks, men en konsekvens av overflatelighet.

Dvoretsky skrev om behovet for konsekvenser for unøyaktighet. Poenget var ikke straff i bokstavelig forstand, men at feilen burde føles – gjennom tid, innsats eller mentalt. Studenten skulle forstå at gjetting og «nesten» er fiender til utvikling.

Rehabilitering av klassikerne. Det som i dag kan virke som et tilbakefall til fortiden, er i virkeligheten et forsøk på å gjenopprette balanse. Metodene til Botvinnik, Lasker og Dvoretsky ble født i en verden uten datamaskiner – men ikke fordi teknologien manglet. De ble født fordi dette er hvordan den menneskelige hjernen fungerer når den må ta ansvar for en beslutning på egen hånd.

Og til slutt forbereder vi oss på å stå ansikt til ansikt med en motstander ved et sjakkbrett, uten en datamaskin – så selve spillet har ikke endret seg så mye. Kanskje det er verdt å vurdere nye (eller kanskje gamle) stimuli og metoder.

Din trekk

God sjakktrening handler ikke om å gjøre mye. Det handler om å gjøre det ærlig. Beregne helt til slutten. Å kunne tåle frustrasjon. Å kjempe mot trangen til å gjette og latskapen i beregning. Noen ganger å kunne legge problemet til side – og komme tilbake på riktig tidspunkt, med friskhet.

Og hvis du etter to timers slik trening går ut sliten som etter treningsstudioet, men med tilfredshet og ro – da har du gjort noe verdifullt.

Sjakk er en sport for beslutninger. Og trening som ikke lærer ansvar for en beslutning er ikke fullstendig trening.

Hvis du er nysgjerrig på hvordan et vegghengt brett passer inn i moderne hjemmetrening, her er to praktiske inngangspunkter: Vertikale sjakkbrett - Første steg og Vertikale sjakkbrett - De tre beste, og over

Rediger: Virker det fortsatt?

Min erfaring og intuisjon er én ting. Praktisk overføring er en annen.

Før jeg publiserte artikkelen ovenfor, ba jeg en venn om en mening 😊

IM Piotr Murdzia  — en ni-ganger-verdensmester i sjakkløsning — skrev: